Vi tar det som en selvfølge at et døgn har 24 timer, en time 60 minutter og et minutt 60 sekunder. Systemet er tusenvis av år gammelt og ble aldri laget av noen i ett enkelt øyeblikk. Det kom fra egyptiske solur, babylonsk matematikk og en fransk revolusjon.
Egypterne og de 24 timene
De gamle egypterne delte dagen i tolv deler med dagslys og tolv med natt. Om natten brukte de oppgangen til visse stjerner, kalt dekaner, til å markere timene, og om dagen brukte de skygger og solur. Tolv var et naturlig valg, og en populær forklaring er at du kan telle til tolv på de tre fingerleddene på hver av de fire fingrene på en hånd, med tommelen som peker.
På den tiden var ikke timene like lange. En time med sommerlys var lengre enn en time med vinterlys, fordi dagen alltid ble delt i tolv deler uansett årstid.
Babylonerne og base 60
Babylonerne brukte et tallsystem basert på 60, kalt sexagesimalt. Tallet 60 er nyttig fordi det kan deles pent på 1, 2, 3, 4, 5, 6, 10, 12, 15, 20 og 30. Det gjør brøker enkle å jobbe med, og derfor var det den foretrukne basen for astronomer og landmålere.
Sporene etter dette systemet finnes fortsatt rundt oss. En sirkel har 360 grader, hver grad er delt i 60 bueminutter, og hvert minutt i 60 buesekunder.
De greske astronomene
Greske astronomer som Hipparkhos, på 100-tallet f.Kr., ville ha et standardsystem, og de brukte like timer som er en tjuefjerdedel av et helt døgn. De lånte det babylonske base-60-systemet til å dele timen i mindre deler. De latinske navnene på disse delene var pars minuta prima, den første lille delen, og pars minuta secunda, den andre lille delen, som ble til minutt og sekund.
For de fleste var imidlertid den like timen ikke særlig nyttig før det fantes en måte å måle den på.
Mekaniske klokker gjør timene like
I Europa markerte kirkeklokkene i middelalderen bønnetidene, og lengden på timene varierte med årstiden. Mekaniske klokker, som spredte seg på 1300-tallet, tikket i jevnt tempo og gjorde like timer praktisk. I løpet av noen generasjoner byttet byene ut sesongtimer med et 24-timersdøgn som var delt på samme måte hele året.
Minuttviseren ble vanlig senere, og sekundviseren først etter at pendelklokken ble funnet opp på 1600-tallet, da klokkene var nøyaktige nok til at de var til nytte.
Hvorfor en uke har sju dager
Sjudagersuken kommer ikke fra solens astronomi, men fra de sju klassiske planetene: Sola, Månen, Mars, Merkur, Jupiter, Venus og Saturn. Babylonerne og senere grekerne og romerne oppkalte dagene etter dem, og navnene er synlige i de romanske språkene, som lundi for månens dag.
På norsk og de andre nordiske språkene ble fire av de romerske gudene byttet ut med norrøne guder, så tirsdag er Tyrs dag, onsdag er Odins dag, torsdag er Tors dag og fredag er Friggs dag, en gudinne som ofte knyttes til Frøya.
Desimaltid: forsøket som mislyktes
I 1793, under den franske revolusjonen, bestemte Frankrike seg for å gjøre tiden desimal. Dagen ble delt i 10 timer, hver med 100 minutter på 100 sekunder, og uken hadde ti dager. Det ble laget klokker med desimale skiver, men folk likte dem ikke, og systemet ble droppet i 1795 for timer og minutter, selv om det metriske systemet for lengde og vekt ble en varig suksess.
En lignende idé har dukket opp siden, for eksempel Swatch Internet Time i 1998, men ingen har slått an.
Andre måter å dele dagen på
Ikke alle har brukt det samme systemet. Tradisjonell kinesisk tidsregning delte dagen i tolv doble timer, hver oppkalt etter et dyr i dyrekretsen. Mayafolket brukte en kompleks kalender med enheter på 20. I Japan varierte lengden på en time med årstiden helt til 1870-årene, som i det gamle Egypt, og det var først med overgangen til vestlig tidsregning at den like timen ble standard.
Hvorfor 24 og 60 ble stående
Selv om det finnes enklere systemer på papiret, har 24 og 60 overlevd fordi de er så innarbeidet i klokker, kalendere, fly- og togruter og datasystemer. Å bytte ville koste enormt mye, og systemet fungerer jo. Tallene er også praktiske: en halv time, et kvarter og en femtedels time er alle hele minutter, og døgnet kan deles i like deler på åtte, tolv og seks timer.
Sekundet i dag
Sekundet er ikke lenger en 86 400-del av et døgn. Siden 1967 har det vært definert ved strålingen fra cesiumatomer, som beskrevet i guiden om UTC og atomtid. De gamle inndelingene er likevel fortsatt med oss: 60 sekunder, 60 minutter, 24 timer.
Vil du regne om mellom enhetene, gjør verktøyet for minutter til timer på denne siden det umiddelbart, og tidtaker- og stoppeklokkeverktøyene bruker de samme enhetene.